Torsteins innlegg

Memoarer fra Torstein Østerfeldt

VERDENS STØRSTE LEKEPLASS

Vi kom hit til Vågedalen 3.august 1948 og fikk leilighet i hus nr. og adresse Kringsjåveien 72d. Huset var høyt oppe til venstre sett nedenfra. Vi hadde lekeplass rett nedenfor huset. Her var det også graving etter jordnøtter som vi spiste som gotter. Senere ble det lekeplass nede ved vaskeriet da denne tomten skulle bebygges. Vi hadde så mye lekeplass at vi nesten ikke kunne velge her eller der.

Når jeg sier verdens største lekeplass så er det med dette store arealet, hele skogen ovenfor og alt nedenfor Kringsjåveien. Det var ingen farer med trafikk og ingen foreldre som syntes det var farlig og la ungene leke der. Vi datt nedi bassenger, datt utfor murer, datt ned fra trær. Det var bare å plastre igjen og gå på an igjen. Vi lærte til slutt at det var farlig enkelte steder.

Arealet nedenfor Kringsjåveien var også et yndet areal hvor vi var veldig mye. Foreldre som var på leting etter sine barn hadde en stor jobb. Er de på fjellet eller nede ved bunkersen ?

Vi kunne gå ned over veien og til et stort areal med busker og trær. Ja ganske store trær som en kunne klatre i . Her var også rester fra krigen med grunnmurer, bunkerser og litt treverk her og der. Vi hadde også en liten fotballbane som noen likte å bruke. Her inntil bunkersen var det også en liten mekanisk bedrift som laget diverse ting i stål. Jeg og andre hadde et spennende areal og undersøke og det kunne ta lang tid. Vi gikk forbi inngangen til bunkersen der det var plassert en vaktbikkje som ga lyd fra seg hver gang vi kom i nærheten. Videre ut mot Salten var vi også for å se på sjølivet.

Her var det også en haug som vi gikk og plukket bringebær. Denne er senere sprengt vekk. Disse spennende områdene lekte vi som barn og det hendte vi ble jaget vekk når vi kom for nær arbeidsplasser. Det gikk en vei ned til bunkersen og en som gikk omtrent slik den gjør i dag, men ikke lenger enn til Laksevåg senter, øvre del. Her husker jeg det sto en lastebil, det var sikkert Feste sin.

Vi hadde ellers skogen ovenfor huset som lekeplass. Her kunne du gå til Damsgårdsfjellet eller Olsokfjellet, eller opp fra Holen til Gravdalsfjellet og Nipen. Disse arealene var vi lommekjent i, ja nesten hver kvadratmeter.

Vi hadde en bunkers i dalen som ble laget under krigen og denne kunne vi være lenge inne i. Ingen på utsiden kunne høre en lyd fra det bråket som utspant seg der inne. Vi kunne gå og synge på de nye poplåtene som kom etter hvert, og en som ble flittig brukt var Paul Anka sin «I love you baby «. Den eneste som irriterte seg over at vi gikk inn der var «Skyggen» som vi kalte ham. Han bodde i nærmeste hus til bunkersen.

Vi hadde et vannbasseng som sto midt i dalen. Her var det ingen vann, men mye steiner i bunnen. Vi unger lekte med å løpe rundt kanten. Du skulle hoppe over i hvert hjørne, og jeg klarte selvsagt ikke det og falt nedi. Det ble en tur til « Ekenesen» og sy og plastre i sammen både hode og armer – bein. Bassenget står den dag i dag mellom to hus, men er fyllt med stein og grus så ingen kan falle nedi.

Et annet basseng hadde vi øverst ovenfor øverste hus. Dette var tomt, men vanskelig å komme nedi uten stige eller lignende. Men det ble mange sammenkomster på taket av denne.

Like ved bassenget gikk elven som også var en lekeplass når der var lite med vann. Her var det noen broer som vi kunne sitte aleine og drømme under. Ja det hendte at vi gikk hele elven opp av bare nysgjerrighet. Den var ganske heftig med vann når det var på det verste.

Oppe ved bassenget hadde det dannet seg en dam som vi kalte for Kvaledammen. Her var det også rester av granater fra krigen. Videre opp kom du til Brattemarken hvor det blant annet var masse hvitveis å plukke. Det så ut til å være en tidligere gårdsvei opp til toppen av Brattemarken, nå var den delvis ødelagt.

Hele Vågedalen var et gårdsbruk før krigen og det kunne en se flere steder rester av. Alle bolighus som vi hadde i starten var boliger som tyskerne hadde brukt, men som ble endret til boligformål etter krigen. Senere kom det nye boliger til og noen av de gamle ble revet. Spesielt dem på vestsiden av elven.

Ja vi hadde en utrolig fin lekeplass – skogen. Her ble det også med årene bygget hytter, ja mange hytter. Da de bygget om «Ungkaren» fikk vi mye kledningsbord som kunne brukes til en stor hytte. Vi fant en fin tomt og hytten ble bygget – uten søknad. Vi klatret i trær både høyt og lavt. Det var jo ikke farlig å ferdes i skogen, men nå er det veldig farlig.

I Kvalefamilien hadde faren vært med i motstandsbevegelsen under krigen og når vi skulle leke krig oppe i skogen, fikk vi låne virkelige geværer fra de, riktignok uten ammunisjon. Dette gjorde leken adskillig mer spennende.

Ja jeg minnes så vel alle stedene vi bygde hytter. Jeg har gått noen turer i senere tid og sett stedene igjen. Skogen har vokst til og noen steder er nesten grodd igjen. Kvaledammen er borte. Brattemarken er overgrodd. Veien opp forbi disse plassene er nesten visket bort. Bassenget som står der oppe er støpt igjen og gjerde er montert så ingen skal gå utfor. Vi trengte ingen gjerde og i alle de år vi vanket der hørte en aldri at noen falt utfor.

Marken nedenfor bassenget hadde broderen duekleiv og kaninbur, og like bortenfor laget vi sirkustelt der vi hadde forskjellige opptredener og inntekten på kr.31.50 gikk til en hjelpeorganisasjon. Jeg lekte med fyrstikker inne i teltet med det resultat at det brente ned. Teltet var laget av staur og jutesekker. Litt flatt og noe gikk opp i et høyt spir.

En gammel bil stod parkert nesten under altanen til Gummien. Det var en veldig gammel bil. Jeg hadde fått nye klær i to blåfarger, bukse og bluse. Her startet antagelig min mekaniske interesse. Da jeg var ferdig var klærne det også. Mor var sinna da alle klærne måtte kastes – full av svart olje.

«Røverstupet» var en fin utsiktsplass der du kunne se det meste. Her har jeg tatt de fine bildene som en kan se på siden vår på internett. Her kunne vi sitte og drømme oss vekk. Det ville vært utrolig farlig og falle ned herfra. Det var lite i tankene den gang og som jeg nevner i andre sammenhenger at vi tenkte lite på farer ved å ramle utfor eller bli skadet. Vi var bare slik.

«Navnet» var det som var nærmest oss. Her var en samlingsplass. Her var det også en fin hytteplass.

Nipetjernet, her gikk vi på skøyter om vinteren. Her var det en øy midt i vannet som en kun gå rundt.

Bunkeren, den var laget inn i fjellet på vestsiden av dalen. Den var utrolig solid laget i betong. Den hadde mange rom som du kunne velge og vrake i. Det var ingen lys så du måtte ha med lommelykt eller som også ble brukt, stearinlys.

«Vaskeriet», det var en større bygning som var ved oppkjørselen til Vågedalen. Dette var en bygning som tyskerne hadde laget til vask av uniformer og annet. Huset ble brukt i ettertid til lager for forsvaret. Der var det egen vaktmester som bodde i østenden av huset. Vi satt mange ganger på disse overbygde vinduene til første etasje. Alle vinduer ble kledd inn i lemmer, så utseende var lite innbydende. Det var også en garasje i bølgeblikk som sto innerst i veien på opp siden. Huset var laget i rød murstein og var pen sånn sett. Det var et stort areal med steintak, skifer. Jeg syns å huske at det hadde et annet tak først, muligens treflis.

«Planen», snuplass for biler. Her sto svigersønnen til maler Viken og ordnet sin lastebil fra bunn til topps. Den ble også malt på plass. Det var lite biler den gangen. Og det var god plass.

Bossbilen var en ukentlig tur opp i dalen. Oppe på lasteplanet sto en eldre kar og sorterte bosset. Det var mye og holde kontroll over. Det kunne være verdier som skrapmetaller, flasker og ting som kunne gjenbrukes. Jeg syntes i ettertid at den stillingen som karen jobbet i måtte skade både rygg og annet.

Grisematmannen, det var Tennebekken som hadde gård ute i Tennebekken. Han kom med hest og vogn og hentet rester fra middager og annet. Det skulle bli luksusmat til grisene.

Brannbiler var også på besøk, men helst uten at det virkelig var full fyr. De kom ikke den gang jeg brente ned sirkusteltet, og bra var det.

Hvem hadde den første bilen?. Siven hadde en gammel bil han arbeidet mye med. Det var også noen som hadde en svær russer. Den var det mye plass i. Hele gjengen av de voksne kunne sitte i denne. Det var vanskelig og skaffe deler til en slik bil. Senere kom det stadig nye biler til.

Telefon hadde vi ikke. Vi måtte inn til Samdal og låne. Det tok lang tid å bestille og det kostet en del penger. Da TV-en kom var vi ikke blant de første som hadde et slikt apparat. Vi fikk først på begynnelsen av syttitallet. Da var det like før det ble fargefjernsyn.

Vi hadde radio og der satt vi rundt og hørte på hørespill, barnetime, store studio, sport og mye fin musikk. Det er utrolig hva et slikt apparat kan fenge mennesker. Hvis vi skulle se disse menneskene i levende live måtte vi gå til Filmavisen. Der sendte de nett som dagsrevyen nå.

Jeg husker Helge Sverre Nesheim fra barnetimen en dag dukket opp på St.Hans i Laksevåg, det var noe stort. Tenk og få se en som bare var inne i radioen og i min drømmeverden.

Til syttende mai så pyntet vi med en portal nede ved gjerde til lekeplassen og et asketre som var ved gjerde til elven. Noen pyntet både sykler og biler med bjørk og flagg. Til og pynte portalen brukte vi spesielt bjørk som var nysprettet.

Gieverbakken ble brukt en del om vinteren til aking med kjelke og annet deriblant bølgeblikk. Da gikk det ganske fort unna. Det var sjelden at det ble strødd i bakken og den var da meget glatt.

Kjanking av biler var et mye brukt metode for gratis skyss. Vi hang bakpå busser nede i Hovedveien, opp fra Fergeveien og også her oppe i dalen. Det var veldig gøy. Det var sjelden at noen ble alvorlig skadet av dette, men beksømstøvlene fikk mye kjør. Min far reparerte støvler selv.

Hvem bodde i de respektive boliger:

I Kringsjåveien 72d, Svein og Torbjørn Samdal, Torstein, Jarle, Eldbjørg og Kjersti Østerfeldt, Ronni Svanberg, Ruth og Torunn Løland, Berit og Gerd Inger Lundal, Olga og Gerd Holsen.

I Kringsjåveien , Oskar, Inge, Solveig, Wenke og Liv Schnell. Eli Nilsen. Berit og Jan Henrik og Ellen Pedersen. Jan Arvid og Eva Sivertsen.

I Kringsjåveien , Nils Hermod, Oddvar, Dag Audun og …Harald Storlid. Flygaren , Olav Larsen, Eva, Kristin og Kjell Warhus. Knut og Kari Pedersen. Tove Storhaug.

I Kringsjåveien, Jan Erik Foss. Åse Karin og Kjell Erling Sørensen. Leif og Ronald Olsen. Tove Ingebrigtsen, Jørn, Eilif og Sigrunn Storhaug.

Hva med ski, kjelke og annet utstyr?

Jeg hadde noen planker av ski. Det var ikke vanlig og ha ski som passet etter størrelsen, mine var alt for lange. Tuppene måtte ligge i press slik at de ble bøyd oppover. Dette varte ikke evig, de bøyde seg mot marken etter en tid. De var i solid treverk og var ganske tunge. Bindinger var laget for en stor fot, men med en fiks patent passet den min fot også. Smøring var stearinlys, eller for de avanserte sølvswix. Vi hadde også en fin rattkjelke og den gikk som et uvær.

Vi kjanket alle de biler vi kom over, også busser. Vi hang bakpå lasteplan eller under kanten bak på bussen. Her måtte vi være opps på homper i veien at ikke knærne kom under kanten. Ellers var det duket for og gjøre noe felles som å bruke et bølgeblikk med mange oppå og suse utfor bratte bakker.

Det var alltid snø om vinteren. Det var lite med salting, men litt strøing av sand ble det. Vi kunne også dra på tur til Kvamskogen, Laksevågsbussene stilte alltid en buss.