Vidars innlegg

Historiene som følger er endel av det som var på sidene "Vågedalen på Laksevåg" som blir lagt ned i mai 2021.

Vidar i utlendighet...

Vidar Pedersen Midtun bodde i Vågedalen 19, senere 21, huset på ned siden av Planen. Han er nå bosatt i Thailand, men har bidratt med historier og minner fra Vågedalen.
Litt om Vågedalen, nettsider og minner. Og litt til…

Litt om Vågedalen

Av Vidar Pedersen Midtun, Thailand 9. november 2015.

Minner, eller som i ordbøkene:» affeksjonsverdi, verdi en ting har på grunn av minner eller følelser som knytter seg til den», eller fra norrøn mytologi, «I arm», er det vi sitter igjen med fra Vågedalen. Takket være Svein Samdal og alle de som bidrar på Vågedalens nettsider, blomstrer minnene, opplevelsene og gleden ved å tilhøre noe spesielt. De fleste av oss har gått over i en alder hvor dette gir oss litt lys og varme i en ellers mediestappet nåtid, hvor det meste foregår på nett, mobil og alskens merkelige «sosiale» nettverk. Sosiale nettverk??? Nei, vi i Vågedalen, vi var sosiale vi, både på godt og på vondt. Teknologien gikk ikke lenger enn til radio, sort/hvit TV og hustelefon, men vi hadde hverandre, vi fra Vågedalen. Kanskje Gud eller noen andre hadde en dypere mening, når den vakre naturen ble splittet, som ved et øksehugg, fra Vågen, gjennom Varadalen og videre til Fyllingsdalen. Dette ble vår dal, for alltid…

Vår familie, på 7, flyttet inn i Vågedalen 19, (Senere 21), rett nedenfor Planen, i 1960, etter å ha bodd i Nedre Fyllingsveien på Laksevåg. Vi ble møtt med nysgjerrighet, og undertegnede, i en alder av 7, måtte gjennom en brytekamp, eller kanskje et ritual, mot Edgar Røssland på marken nedenfor huset hvor familien Olsen bodde. Hva resultatet ble er noe uvisst og helt uten betydning, for etter det var jeg godkjent som Vågedalsgutt. Hva mine brødre og søster måtte «bidra med», må de selv fortelle om, men alle føler samme tilhørighet til Vågedalen.

Vi hadde alt I Vågedalen, fra mekanikere på BMV, industriarbeidere på Bøtten, ingeniører, bussjåfører, forretningsfolk og sypiker på Schøtten. Vi hadde postmann og sykepleier og siste men ikke minst, Ordføreren i Laksevåg. Si noe, og vi hadde det, og det lærte vi av. Ingen var for stor og ingen for liten, vi var Vågedalsfolk. Før hver 17. mai pyntet vi husene med bjørk og flagg, og i fellesskap bygget vi bjørkeportalen fra lekeplassen, over veien og til broen over elven. Alle som kunne, bidro med noe. Slik var det ikke i Holen eller Herman Gransvei, det var bare hos oss.

Hvilke andre gater kan stile med sirkus og flammende elver, kjeftekjerringer og filmskuespillere, bunkers og bassenget, trompetspillere og duekleiver, hytter og kaninbur. Bare les historiene på Vågedalssidene, og si meg om det finnes noen maken.

Vi husker alle Apollo 11, som var en amerikansk romekspedisjon som sendte de første menneskene til månen. Oppskytingen fant sted ved Kennedy Space Center den 16. juli 1969, og landingsfartøyet landet på månen den 20. juli 21:17:40, norsk tid. Seks og en halv time senere, 21. juli 03:56 norsk tid, tok Neil Armstrong de første steg på månen. Vi var samlet rundt Tv-apparatene, de som hadde det, og fikk se Lyn Gordons likemenn. Han var faktisk raskere ut av romskipet sitt, men det for vi ta en annen gang.

Vi satt rundt sort/hvit tvene og så på de dårlige bildene, mens halve Vågedalen hang ut gjennom stuevinduene for å justere antennene mot Ulriken. Alt var så mye mer på den tiden, og nå kunne vi se bilder direkte fra Amerika og vi hadde Luxen på radio og Ti i skuddet. Og ikke å forglemme, platespiller på Varden i helgene, med de små mappene med fargede singelplater.

Etter Apollo skjøt utviklingen fart, Vågedalsungene begynte å bli voksne, stiftet familie, flyttet og startet på minnereisen. Selv dro jeg i Forsvaret og ble der. Tiden i Vågedalen var over og jeg hadde bare lengselen til tryggheten i min gate og minnene tilbake. Nå setter utviklingen en stopper for de gamle husene, fellesskapet og det sosiale nettverket vi hadde der, men heldigvis lever minnene fortsatt. Eller kanskje vi kan omskrive det som jeg startet med fra norrøn mytologi, og si: «Vi går fremdeles Arm i Arm.»

Jeg sitter i Thailand når jeg skriver dette, og når lengselen til Norge blir stor, da er det kort vei til Vågedalssidene. Takker med dette til alle som bidrar og gir oss minner og erindringer fra en svunnen tid.

Takk

Minnena kommer så ofta till mig
Nu är alla borta; jag fattar det ej!
Borta är huset där murgrönan klängde
Borta är grinden där vi stod och hänga
Lyckliga gatan du, som varje dag hörde vårt glam
En gång fanns rosor här där nu en stad fort växer fram

Lyckliga gatan, du finns inte mer
Du har försvunnit med hela kvarter
Tystnat har leken, tystnat har sången
Högt över marken svävar betongen
När jag kom åter var allt så förändrat
Trampat och skövlat, fördärvat och skändat
Skall mellan dessa höga hus en dag, stiga en sång
Lika förunderlig och skön som den vi hört en gång

Ja, allt är borta och det är bara så
Ändå så vill jag nog inte förstå
Att min idyll, som alla vill glömma
Nu är en dröm som jag en gång fått drömma
Allting är borta, huset och linden
Och mina vänner skingrats för vinden
Lyckliga gatan, det är tidens som här dragit fram
Du fått ge vika nu för asfalt och för makadam

Lyckliga gatan, du finns inte mer
Du har försvunnit med hela kvarter
Tystnat har leken, tystnat har sången
Högt över marken svävar betongen
När jag kom åter var allt så förändrat
Trampat och skövlat, fördärvat och skändat
Skall mellan dessa höga hus en dag, stiga en sång
Lika förunderlig och skön som den vi hört en gång

Min første sykkel

Min første nye sykkel i 1963:  En DBS CROSSMASTER.

Årets nyhet på sykkelfronten! Crossmaster lanseres i 1960 som en spesiell og svært tøff sykkel.

Særpreget utstyr som:

- Cross-sal med bøyle
- Cross-styre, også kalt speedway-styre
- Terrengdekk m/ knaster
- Utvendige skjermstivere i krom
- Farge: Hvit og rød
- Størrelse: 18” og 15”

Den særpregede buede rammen, som også senere ble levert på Apachesykkelen.
Leveres med 3 gir og Sturmey Archer Sportshift på rammen i 1969.
Fargen er nå endret til rød med hvit dekor.
Ble også senere levert i 17” størrelse.
Salen endrer også farge underveis.
Forblir ellers stort sett uendret frem til 1972 da den tas av det norske markedet.

Mine kommentarer…

Helt tilfeldig kom jeg over dette bilde på internett, og straks strømmer minnene på fra en svunnen tid i Vågedalen. Dette var nemlig min første NYE sykkel, en DBS Crossmaster. Jeg hadde sykler før denne, og så vidt jeg erindrer, en gammel damesykkel, pluss at jeg syklet under stang på min fars sykkel, som i tillegg hadde ballong dekk. En stor sykkel, blå, nymalt på verkstedet til Laksevaag Rutebilselskap på nedsiden av Alleen på Laksevåg.

Jeg husker ikke eksakt når jeg fikk den nye Crossen, men følelsene kan jeg erindre. Særlig hvor stolt jeg var, når de andre gutta «ville prøv an en runde». I tillegg til hva bilde viser, hadde jeg lykt og dynamo…, og ikke minst, to vimpler som var festet på navmutterne bak. Sporten nede i Kringsjåveien hadde det meste av dippedutter for styling av tråsykler.

Dette var det ultimate kjøretøy for en guttunge på 10 år. Bare dekkene var det noe eget med, full med knotter, fantes det ikke det sted hvor denne ikke klatret seg frem. Festet du i tillegg to pappbiter med klesklyper inn mot spilene i hjulene, ja da fikk du følelsen av å oppnå noen ekstra hestekrefter. Lyden var upåklagelig for den som syklet, men det syntes ikke Hr. Netland…, og kanskje andre, for de hørte når du kom…

Jeg vet det var to slike sykler i Vågedalen, men hvem som eide den andre vet jeg ikke sikkert. Tror det var Arne Gjæringen. Den andre som hadde slik sykkel, hadde også speedometer, slå den dere!!! Det var av plast og hadde et hull foran, slik at vinden påvirket speedometerpilen. Syklet du i motvind, gikk det jæla fort….

I alle fall, små ting som gir gode minner. Det var så lite som skulle til for at vi var fornøyd. Vi var ung, og levde i nuet. Gårsdagen ble fort glemt og en så alltid framover, mens nå, er det de gode minnene vi søker, og dem er det mange av fra Vågedalen….

Vidar Midtun Pedersen
Bang Saray – Thailand

Pineren og BCGen

av VP Midtun 08042017

Som mange andre født rett etter 2dre verdenskrig, lider jeg av tannlegeskrekk. Hadde ungene i dag opplevd det samme som vi gjorde, hadde staten måtte sette inn krise- og traumeteam. Hvem husker vel ikke Marve Fleksnes og Volvo Sonett…

Det er ikke mye jeg er redd i denne verden, men tannlegen, eller «pineren» som vi kalte han, er den jeg også til dags dato har en skrekk for.

Som elev ved Holen Skole på Laksevåg, hvor jeg vokste opp, i 50- og 60 årene, var pineren og BCG-en de største mareritt. Mange av oss hadde også eldre søsken som virkelig kunne utbrodere det smertehelvete vi hadde i vente når vi begynte på skolen. Skoletannlegen i område var på Holen Skole, slik at det alltid var en mulighet for at den enkelte ble hentet ut fra undervisningen for et tannlegebesøk.

Ikke nok med det, en av tannlegene var beryktet i område, og med kallenavnet «Hesten», fikk vi assossiasjoner om gamledagers tanntrekk som foregikk hos smeden eller andre med det riktige verktøyet. Bedøvelse var kun for de som skulle fjerne halve ansiktet.

Tannhelsen var vel så som så før og etter krigen, og fluor var ennå ikke på markede. Det meste som ble solgt av slikkerier og leskedrikker, inneholdt nok en andel av sukker som ikke ville bli godkjent i dag. Kandissukker, Perle og Bruse og hjemmelaget karamell, må nok ta en del av skylden for smertehelvete vi opplevde.

Og så var det utstyret… Som bilde viser har det skjedd mye på disse 50-60 årene. Tannlegeboret var noe for seg selv, med et finurlig reimdriftssystem som gikk inn i sluremodus om tannlegen trykket for hardt med boret. Vi opplevde det, når boring gikk over til rasping. Skulle du mot formodning uttrykke et lite hyl, vandret det glatt en liten ørefik eller lugging, med beskjed om at her sitter du i ro og er stille så lenge piningen foregår.

Etter som tiden gikk på skolen, og melketennene ble borte til fordel for nye, sterkere tenner, fluorskylling og opplæring i tannpuss, var tankene på en ny og større smerte tilstede. BCGen, 48 stikk med «snepperten». De store guttene hadde vist oss arrene, og ikke minst, fortalt historiene om de som besvimte bare ved å se utstyret. Og der var vi på vei, fram mot syvende klasse…

«Snepperten» ble heldigvis byttet ut mot nyere metoder, men det var ikke til å komme fra, det var fremdeles den skremmende BCGen. Ikke minst, en svulmende skulder, verkende byller og sår, ble vi fortalt, selv om realiteten var en annen.

Når dagen kom, var det ikke fritt for at noen var hjemme med «feber og hoste», mens vi måtte gå til slaktebenken. Og der, der var det kun ett myggstikk, rett under huden, en liten dråpe med vaksine. Men ute i skolegården etter inngrepet, var vi rett i ryggen; «Eg ha tatt an, BCGen.»

Og etter det, kunne livet gå videre, uten forventninger og redsler til nye smerter. Tannlegene ga sitt
«go» for røyking og sigaretter, så lenge det var filter på dritten. Jammen skulle vi leve nå, uten melketenner og overstått BCG. Hva annet kunne gå galt?

VP Midtun, skribent med tannlegeskrekk


Les flere historier her...