Historie

Som norsk og med litt interesse for historie, skulle det bare mangle at "Vikingtiden i Norge" får sin plass på sidene.

Andre norske vikinger som har gjort seg bemerket, vil det også bli plass til her, som for eksempel Leiv Ericssons oppdagelse av Amerika (Vinland).

Lenger nede på siden er det også litt vikingromanlitteratur som kanskje kan være av interesse.

Vikingtiden i Norge

Vikingtiden i Norge regnes arkeologisk sett fra ca. 800 til ca. 1050. Historisk sett regnes den mer spesifikt fra angrepet på Lindisfarne i 793 til slaget ved Stamford Bridge i 1066.

Selv om det første vikingangrepet i England fant sted i Portland i 789, er det imidlertid med plyndringen av klosteret på Lindisfarne i 793 at vikingene for alvor dukker opp i europeisk historie. Produksjonsnivået økte i jordbruket fordi jernet ble tatt i bruk og det ble fort mangel på dyrkbar jord. Mange valgte å utvandre og den enkleste måten å skaffe seg inntekter var ofte plyndring. Vikingene skaffet seg fort et dårlig rykte blant samtidens kristne europeere. Men vikingtiden var også preget av handel, ikke bare i Europa, men også med blant annet Det bysantinske riket og Bagdad-kalifatet.

Rikssamlingen var også en grunn til den sterke utvandringen. Kongenes makt økte, og de gjorde krav på skatter og avgifter. Mange ville heller prøve lykken utenlands enn å leve i ett kongedømme.

Norske vikinger var mest aktive i nordveg og vesterveg. Nye områder ble bebygd nordover norskekysten, vestover til Island, Færøyene, Shetland, Orknøyene, Skottland og Irland. Senere også Grønland og Vinland (Amerika).

Den tidligste kristne påvirkning

Funn under utgravninger av Kaupangen i Skiringssal tilsier at det allerede på 800-tallet ikke bare var kontakt mellom nordmenn og de kristne deler av Europa, men at det fantes en liten kristen befolkning i landet. I alle fall fra 700-tallet av hadde nordmennene støtt på den nye religion som røvere, handelsmenn og leiesoldater, og som innvandrere til Orknøyene og Hebridene, Irland, England og Frankrike. I Frankrike later det til at nordboerne forholdsvis snart sluttet seg til den lokale religionen, og Rouen ble et møtested mellom kristendommen og besøkende nordmenn som så brakte inntrykk og impulser med seg nord- og hjemover igjen.

Småriker og tingområder

Før 800-tallet dukket mindre samfunnsdannelser opp rundt i Norge. Bygdene rundt Trondheimsfjorden samlet seg til ett tingfellesskap (þrændalog), hvor hovedtinget sannsynligvis satt på Frosta. I de sørligere områdene ble det dannet mindre tingfellesskap og også små kongedømmer.

På 800-tallet begynte smårikene å skaffe seg inntekter gjennom plyndringstokter og handel. Det oppstod et stabilt kongedømme i Vestfold–Vestoppland med tilknytning til ynglingeætten i Uppsala. Kaupangen i Skiringssal i Vestfold vokste til å bli et handelssted med internasjonal kontaktflate. Vestfold var agrarøkonomisk sett det rikeste området i landet, og utover 800-tallet vokste deres makt. Det var også rike områder i Trøndelag, men de manglet en felles, permanent ledelse. Det vokste heller ikke frem noen samlet ledelse over smårikene på Vestlandet.

I de kongelige frankiske annaler for året 813 omtales Vestfold som «ytterst mot nordvest» i det danske kongedømmet. Maktsentrene i Borre og Kaupang kan derfor ha ligget under dansk kontroll eller innflytelse på denne tiden. Dette har også blitt brukt som dokumentasjon på at Vestfold omfattet Agder i vikingtiden. Også Ottars beretning plasserer områdene rundt i Oslofjorden innenfor dansk herredømme.

Et gårds- og ættesamfunn

Bosettingen i Norge var knyttet til gården, og derved til utnyttelse av jorda og kystfiske. Norges antatt største tettbebyggelse i denne perioden var kaupangen i Skiringssal, med en antatt befolkning på 400-600 personer.

Gården var hjem og arbeidsplass for en hierarkisk ordnet gruppe mennesker, med husbonden øverst. Gårdens befolkning ellers bestod av hans familie, frie gårdsarbeidere og treller.

Forholdet til døde forfedre var en integrert del av livet på gården, og gravhauger lå i nærheten av gårdsanlegget. Det varierte utvalget av gjenstandstyper fra hverdagslivet som er funnet ved utgraving av gravhauger tyder på at man oppfattet livet etter døden som en form for videreføring av dette livet. Det er mulig at det ble ofret til, eller «vist respekt overfor», forfedre gjennom ritualer.

De nordiske gudene ble dyrket i varierende grad. Antagelig var særlig Frøy, som rådde over fruktbarhet og grøde, en aktet gud blant den jevne jordbruker.

Kunst og gjenstandskultur

De gjenstander som ettertiden kjenner som kunstgjenstander fra vikingtiden, var ikke «kunst» i noen moderne forstand, men alminnelige bruksgjenstander med ulik grad av bearbeiding og visuelle uttrykk. Graden av bearbeiding kunne variere med velstand hos eieren, og med bruksformålet. Blant de gjenstandene som er bevart finnes gudeskulpturer, votivgaver – for eksempel i form av gullgubber, sverd og sverdskjefter, beltespenner, brosjer, spenner, ringer og armbånd, drikkebeger, stigbøyler, sporer, skjold og stridsøkser.

Motivet på skjoldene var hentet fra de mest populære fortellingene i gude- og heltediktene: Odins kamp mot Fenrisulven, Tors kamp mot Midgardsormen, og Sigurd Fåvnesbanes bedrifter.

Det fantes i noen grad vevde tekstiler i form av billedtepper, i det minste er det funnet slike i Oseberghaugen, men tekstiler brytes raskere ned enn metallgjenstander, og det er neppe mulig å si hvor utbredt slike tekstiler var. Tekstilene fra Osebergfunnet var dekorert med scener fra norrøne heltesagn.

På Gotland er det funnet billedsteiner, med dekorasjoner som skal representere et minne om en avdød. Tilsvarende steiner er ikke funnet i Norge. Steinene har ornamentale border, og motiv fra heltesagn som gjenspeiler gravgavene. Skipsavbildninger forekommer så å si alltid på disse steinene.

Gjenstander i flere materialer, både tre, stein og metall, var dekorert med dyreornamentikk i ulike former. Denne ornamentikken er behørig studert, og er inndelt i utviklingsfaser eller stilperioder som brukes til datering. Ornamentikken omfattet bladranker, drager, hundeansikt, gripedyr og løver.

Vikingkongene

Den første vikingkongen var Harald Hårfagre (872-931) som samlet Norge til ett rike og er således ikke bare Norges første norske konge, men også den første norske vikingkongen.

Harald Hårfagre

Det er vanskelig å gi en nøktern framstilling av den historiske skikkelsen Harald Hårfagre. Sagatekstene om ham, særlig de yngste (deriblant Heimskringla), er fulle av motstridende opplysninger og en god del som uten videre må karakterisere som vandre- og opphavssagn. Historieforskningen har imidlertid i hovedsak fulgt sagaenes opplysninger, riktignok ofte i et svært kritisk lys.

Ut fra denne bakgrunnen har det vært vanlig å se på Harald Hårfagre som konge av Vestfold. Han forsterket sin makt gjennom samarbeid med håløygjarlene som nå fikk fotfeste i Trøndelag som ladejarler, og Mørejarlene, som vant en dominerende stilling på Nordvestlandet og på Orknøyene. Dette samarbeidet oppsto primært for å trygge handelsveiene langs kysten av Vestlandet. De småkongene som motstod den økende makten til Vestfoldskongen ble slått en etter en.

Kong Eirik av Hordaland og Kong Sulke av Rogaland samlet, med andre småkonger, sammen en hær for å stå imot Harald. Slaget i Hafrsfjord (ca. 872) er tradisjonelt sett på som en av de viktigste hendelser i norsk historie. Slaget ble vunnet av Harald og han kunne nå bli kalt konge av hele Norge.

Reelt var kongedømmet under direkte kontroll av kong Harald kun på Sør-Vestlandet, mellom Sognefjorden og Tromøya. Jarlene på Møre og i Trøndelag fikk for det meste styre sine egne områder uavhengig av kongen, mens Østlandet ble delt mellom Haralds mange sønner. Det oppstod en kamp mellom kong Haralds arvinger om hvem som skulle overta kongedømmet etter Haralds død. Kongedømmet falt nesten fra hverandre, men tanken om et rikskongedømme hadde vunnet frem i befolkningen.

Historikeren Claus Krag har i flere arbeider gått imot denne oppfatningen. Ved nøye kritisk gjennomgang av hele sagalitteraturen og de samtidige kildene (skaldekvadene – særlig Ynglingatal og Haraldskvadet) har han kommet fram til andre resultater:

Ifølge Krag var Harald født på Østlandet. Faren hette Halfdan, og var kanskje identisk med Halvdan Svarte. Harald kom tidlig til morfaren i Sogn, der han ble fostret opp, og arvet riket etter morfaren. Han er etter Krags syn en ren vestlandskonge, og at han begynte tidlig å utvide riket. Før slaget i Hafrsfjord var han tydeligvis anerkjent som overkonge i store deler av Vest-Norge. Slaget sto altså mellom Haralds vestnorske styrker og en alliert hær av ryger, egder og en avdeling danske elitesoldater. Etter seieren i Hafrsfjord måtte taperne anerkjenne Harald som overkonge, og riket hans strakte seg nå fra Rygjarbit i Kragerø til Nordfjord.

Harald var nå sterk nok til å forhandle med de som satt med makten på nordsiden, nemlig jarlene på Møre og Lade. De kom til enighet og gikk inn i en slags føderasjon der Harald ble anerkjent som overkonge. Fra litt før 900 har altså Harald hatt overherredømme over hele kystnorge fra Hålogaland i nord til Grenland i sørøst.

Sannsynligvis har småkongene i østlandsområdet – iallfall i de kystnære strøk hatt nære handelsforbindelser med kontinentet over Danmark. Det er derfor mest trolig at de i den utstrekning de anerkjente noen overherre holdt seg til danekongen. En støtte for denne teorien finnes i beretningen om at kong Harald Klakk av Danmark en gang på begynnelsen av 900-tallet måtte utruste en straffeekspedisjon for å slå ned et opprør blant vestfoldingene. En skal også legge merke til at sagaene er eksplisitte på å regne opp Harald Hårfagres fem kongsgårder. De ligger alle på Vestlandet, mellom Ryfylke og Nordhordland.

Sagaene regner opp mange sønner etter Harald Hårfagre – mistenkelig mange. Krag mener dette har årsak i forhold lenge etter Haralds død. For en som søker kongemakt vil det være helt nødvendig å legitimere dette ved å vise til sin avstamning. I en tid uten folkeregister vil det være mulig å påberope seg slik avstamning uten at det har full forankring i realiteter. I vikingtid og tidlig middelalder er det masser av eksempler på dette. Sannsynligvis er mange av de «sønnene» sagaene regner opp enten fiktive personer, eller de har lite eller intet med Hårfagreætten å gjøre. Det er bare to som uomtvistelig må være sønnene til Harald; Eirik og Håkon.

Håkon den gode

Eirik Blodøks var Haralds eldste sønn og den som ble utpekt av sin far til å bli overkonge over Hårfagreætten. Men han ble slått av Håkon, en sønn av kong Harald som var oppfostret hos kong Adelsten av England. Eirik måtte rømme landet da Håkon kom tilbake til Norge for å ta kongemakta. Han var dårlig likt på grunn av sin rå framferd, med plyndringer og herjinger. Håkon fikk derfor støtte fra de norske høvdingene.

Håkon fikk tilnavnet «den gode» fordi han samarbeidet nært med bøndene. Da hans forsøk på å innføre kristendommen til Norge ble møtt med motstand valgte Håkon å respektere folkets vilje. Han sa aldri fra seg den kristne tro, men Snorre forteller at han deltok i blot for å vise velvilje til hans undersåtter. Håkon var den første kristne konge av Norge.

Håkon gjorde store forandringer i hvordan riket ble styrt; Han innførte nye lagting: Gulatinget og Frostatinget. I de gamle lagtingene hadde alle frie menn rett til å møte, i det nye systemet møttes representanter fra distriktene, utnevnt av årmennene på bygdetinget. Håkon opprettet også et leidangsystem, hvor bøndene langs kysten var forpliktet til å skaffe langskip og mannskap. Flåten skulle stå i kongens tjeneste og være utrustet for to måneders innsats. Kongens nye ordninger styrket riket, men det skulle vise seg at kongedømmets styrke var sterkt knyttet til kongen selv. Da Håkon ble drept i slaget ved Fitjar i 961 stod det norske kongedømmet fortsatt på utrygg grunn.

Ladejarlene

Eirik Blodøks' sønner hadde dannet en allianse med danskekongen Harald Blåtann, og det var de som nå truet Håkon den gode. Avtalen gikk ut på at Eiriks sønn Harald Gråfell og hans brødre skulle overta Norge som underkonger av danekongen. Selv om Haralds hær ble beseiret i slaget ved Fitjar fikk kong Håkon banesår. Og Håkon erklærte ved sitt dødsleie at Eirikssønnene skulle få overta riket hans og ba dem om å gjøre fred med hans frender. Harald Gråfell dro så til Norge, tok kongsnavn og forsonte seg med de andre høvdingene i landet.

Men det tok ikke lang tid før Eirikssønnene higet etter mer makt. Da Harald og hans brødre gikk til kamp mot ladejarlene som styrte Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge og drap Sigurd Håkonsson Ladejarl, tok danekongen parti med ladejarlene. Harald ble kalt tilbake til Danmark og drept. Styret av landet ble så gitt til ladejarlen Håkon Sigurdsson. Disse hendelsene førte til det lange uvennskapet mellom ladejarlene og hårfagreætlingene.

Stormennene i Trøndelag og Håløygaland så den sentrerte norske kongemakten som inntrengende, og ønsket heller å være underlagt en utenlandsk konge. Håkon jarl fikk nå styre landet som jarl under Harald Blåtann og senere hans sønn Svein Tjugeskjegg. Etter at Håkon slo de danske jomsvikingene i slaget ved Hjørungavåg i 986 kunne de operere så å si fritt uten innblandinger fra kongen. Men to hårfagreætlinger ved navn Olav skulle nå ta opp kampen mot jarlene og det danske overherredømmet. De hadde begge opparbeidet seg rikdommer gjennom vikingtokter og kunne kjøpe seg støtte fra norske høvdinger.

Håkon jarl nektet å føye seg da kong Harald prøvde å innføre kristendommen i Norge og han tok etterhvert mer og mer kontroll over styringen av landet og ble sterkt mislikt av stormennene i Trøndelag. Så da Olav Tryggvason kom til Trøndelag med en hær i 995 støttet høvdingene opp rundt Olav. Dette førte til at Håkon måtte flykte og gjemme seg under en grisebinge på gården Rimol i Melhus. Der ble han drept av sin gode venn og trell, Tormod Kark. Olav klarte aldri å fullstendig sikre grepet over landet, og hans forsøk på å utrydde den gamle religionen ble ikke godt mottatt. Håkon Ladejarls sønner dannet en allianse med danekongen Svein Tjugeskjegg og sveakongen Olof Skötkonung, og deres hær møtte kong Olav ved Svolder, år 1000. Olav måtte se seg slått av overmakten og druknet under flukten.

Etter slaget ved Svolder delte seierherrene landet mellom seg. Olof sveakonge fikk fire fylker i Trøndelag, begge Mørene, Romsdal og Ranrike. Dette riket ga han til Svein jarl som skattkonge. Eirik jarl fikk fire fylker i Trøndelag, Hålogaland, Namdal, Fjaler, Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland, Agder sør til Lindesnes, Romerike og Hedemarken. Svein danekonge fikk igjen Viken.

Olav den hellige

15 år senere kom den andre Olav til Norge, Olav Digre. Danekongen og Eirik Jarl var opptatt med krigstokter i England, så Olav møtte relativt liten motstand. Han ble straks tatt til konge av høvdingene i Oppland, tok Håkon Eiriksson Ladejarl til fange og slo Svein Håkonsson ladejarls hær ved Nesjar. Olav ble den første kongen siden Harald Hårfagre som kontrollerte hele landet, han konsoliderte samlingsverket slik at motkreftene stort sett ble satt ut av spill. Konsolideringen av samlingen skyldes først og fremst kristendommen og dennes hierarkisk-ordnede kulturorganisasjon, kirken. Politisk, religiøst og økonomisk betydde kirkens samvirke med kongedømmet etablering av et permanent statsgrunnlag.

Kristendommen ble endelig tingtatt som landets religion. Olav nøyde seg ikke med at folk individuelt tok dåpen, han ville lovfeste kristendommen i landet. En gang i 1020-årene, trolig i 1024, holdt han og biskop Grimkjell ting ved Moster gamle kirke på Bømlo. Her ble en rekke kristenrettsbestemmelser vedtatt. Kristenlovene var riksgyldige, og Olav la også til rette for oppbyggingen av en kirkeorganisasjon.

Olavs voldelige framferd mot sine motstandere, både kristne og andre som ikke hadde latt seg døpe, skaffet ham mange fiender blant høvdingene i Opplandene og Trøndelag. Flere fiender fikk han gjennom de økonomiske reformene han brakte til landet. Han innførte en riksdekkende styringsordning med lendmenn og årmenn. Han forsterket sin hird og ga visse personer innenfor denne spesielle funksjoner. Han satte igang omfattende konfiskasjoner av sine motstanderes eiendommer og kontroll over utenrikshandelen.

Olav den helliges fall ved Stiklestad 1030

Svein Tjugeskjeggs sønn, Knut den mektige, benyttet seg av misnøyen blant de norske stormennene, og kjøpte seg en allianse mot kong Olav. I 1028 sjøsatte han en stor hær mot Norge, og kong Olav ble tvunget til å flykte. Danekongen Knut plasserte sin søstersønn Håkon Eiriksson Ladejarl til å regjere Norge, men både han og hans etterfølgere, den engelske Alfiva og Knuts unge sønn Svein, ble dårlig likt av nordmennene. Deler av folket gled samtidig tilbake mot hedendommen.

Da Olav vendte tilbake fra Gardarike (Russland) i 1030, var det for å gjenerobre et kongedømme fra en hersker som også var kristen. Knut hadde vært på pilegrimsferd til Roma i 1027, og hadde ifølge en engelsk kilde også grunnlagt et kloster på Nidarholm ved Trondheim. Men Olavs visjon var ikke desto mindre å samle Norge under seg som et kristent rike.

Da Olav Haraldson falt på Stiklestad, var det mot en hær bestående av både hedenske og kristne stridsmenn. Etter slaget smuglet Olavs venner liket hans bort fra slagmarken, og han ble begravd i en sandmæl ved Nidelven. Senere ble kisten flyttet til kirkegården ved Klemenskirken i Nidaros-kaupangen. Det oppstod tidlig rykter om helbredelser og andre mirakler, for ett år etter slaget ble kisten gravd opp igjen. Kongens lik lå da i kisten uten tegn på forråtnelse. Biskop Grimkjell lyste ham da hellig, og han ble fra svært tidlig av betraktet som martyr.

Olavs død og helligkåring markerer det viktigste og mest avgjørende skillet i Norges kristning; fra nå av var kristendommens endelige seier i folket sikret.

De siste vikingkongene

Etter Olav gjorde også en annen hårfagreætling et mislykket forsøk på å erobre landet. Det var Trygve Olavsson, sønn av Olav Tryggvason, i 1033.

De norske høvdingene reiste seg etterhvert opp mot danskene, i 1035 ble de kastet ut og Magnus den gode, Olav Digres sønn, ble valgt til konge. Olav den helliges martyrdød ved Stiklestad i 1030 hadde ført til en opphøyet status for hans etterkommere.

Stormennene fant ut at de best kunne ivareta sine politiske og åndelige ambisjoner ved å støtte rikssamlingen, og i tiden etter 1030 vokste støtten til kongemakten. Selv de som satt i opposisjon til kongen valgte nå å gjøre det gjennom kongedømmet som institusjon, og Magnus ble opphøyet til konge over landet uten store indre stridigheter. I den første tiden av hans regjering ble mye av styret av Opplandene gitt tilbake til småkongene der, men dette ble tilbakeført ved Harald Hardrådes blodige oppgjør i 1060-årene. Etter opplendingenes underkuelse ble dette området også endelig fullstendig integrert i kongedømmet.

Harald Hardråde

Magnus og Knut den mektiges sønn, Hardeknut, lå stadig i stridigheter, de var begge ute etter å erobre den andres rike. Knut ble tvunget til å komme til enighet med Magnus på grunn av hans halvbror Harald Harefots handlinger som regent i England. Knut og Magnus ble enige om en avtale som skulle gjøre den av de som levde lengst til arving av den andres rike. Slik ble Magnus konge av Danmark, da Knut døde i 1042.

I 1045 kom Olav Digres halvbror Harald Sigurdsson tilbake til Norge. Han ble tvunget til å flykte etter slaget ved Stiklestad, og hadde tjent som kommandant i den bysantinske keiser Mikael IVs væring-garde. Han hadde tjent seg store skatter, og da han fikk høre om at hans nevø, Magnus, hadde blitt tatt til konge, dro han til hjemlandet for å kreve en del av kongeriket. De ble enige om å dele rikdommene og makta. På sitt dødsleie i 1047 ga Magnus Norge til Harald, og Danmark til sin jarl, Svein Estridsson.

Kong Harald gjorde, på tross av Magnus sin vilje, krav på Danmark, men hans forsøk på invasjon mislyktes. Etter Edvard Bekjennerens død i 1066 hevdet Harald at han hadde blitt lovet den engelske tronen av den avdøde kongen. Han seilte over til England for å heve sin rettmessige arv, men ble drept av Harold Godwinsons hær ved Stamford Bridge.

Harald Hardråde regnes som den siste vikingkongen av Norge, og med hans fall avsluttes vikingtiden som historisk epoke.

Oversatt bildetekst:

SLAGET OM STAMFORD BRO, 25.SEPTEMBER 1066

Harold forberedte motstand mot William da Tostig og Hardråde landet i Yorkshire, men skyndte seg nordover med sine "huskarer", landets eneste vanlige styrke, og samlet andre tropper på veien. Han kom kort tid etter Edwin`s og Morcar`s nederlag, og en desperat kamp ble utkjempet ved Stanford Bridge. Hardråde hadde tatt med seg alle de beste stridsmenn fra Norge, men Harold fikk en fullstendig seier på grunn av sin dyktige taktikk, og Tostig, Hardråde, og nesten alle deres høvdinger ble drept.

Snarveier til Heimskringla:

Avaldsnes og Vikingskipet

Interessen for vikingtiden ser ikke ut til å bli mindre med tiden. Fremdeles i 2022 er det stor aktivitet rundt på de forskjellige vikinggårdene. Her tar vi for oss "Vikinggården på Avaldsnes", og ikke minst Vikingskipet "Draken - Harald Hårfagre", som ble bygget og sjøsatt i Haugesund i 2012.

Vikinggården på Avaldsnes

Vikinggården på Avaldsnes, Norges eldste kongesete, ligger på en liten, skogkledd øy nedenfor mellomalderkirken på Avaldsnes, like innenfor Skrattaskjær der kong Olav Tryggvason druknet en flokk med seidmenn for tusen år siden.

Gyda ved Rundhuset på Avaldsnes

I skoleåret blir gården også benyttet som historisk leirskole. Hvert år i juni er det Vikingfestival her. LES MER HER...

Vikingskipet Draken - Harald Hårfagre

«Draken Harald Hårfagre» er pr dags dato verdens største vikingskip det ble bygget på Vibrandsøy i Haugesund og sjøsatt i 2012. Skipet skal ha de samme sjøegenskapene som sagalitteraturens leidangsskip og kombinerer havskipets gode seilingsegenskaper med krigsskipets bruk av årer.

Byggingen startet i mars 2010 og det ferdige skipet ble sjøsatt 4. juni 2012. Ingen hadde erfaring med å seile og ro et vikingskip av denne størrelsen, så det første året etter sjøsettingen ble brukt til eksperimentering med rigging, seiling og roing før skipet la ut på sitt første tokt i mai 2013.

Et havgående norsk leidangsskip

Draken er en 25-sesse. Det vil si at skipet har 50 årer. Det trengs to mann ved hver åre, og skipet må ha et mannskap på minimum 100 personer. Det kan imidlertid seiles med et mannskap på mellom 12 og 14 personer.

«Draken Harald Hårfagre» er 35 m lang og 8 m bred, deplasement er 70 tonn. Skipet er bygget i eik, og har fått et 260 m² stort seil.

Bakgrunnsfoto: drakenhh.com

Skipet er det største vikingskipet som er bygget i moderne tid, men i vikingtiden ble det bygget mange skip av denne størrelsen. Da ville dette vært et ganske vanlig norsk leidangsskip. Gulatingsloven forteller at flere norske fylker måtte gå sammen om å stille 116 slike 25-sesser i den norske leidangsflåten.

Vikingskipenes sjødyktighet

Norrøne og utenlandske samtidskilder forteller at vikingskipene hadde helt unike sjøegenskaper. I vikingtiden ble disse skipene brukt til å seile over store avstander. Dette skulle tyde på at de historiske kildene taler sant.[4] Likevel har ingen rekonstruksjoner til fulle klart å fange inn disse egenskapene. Dette kan skyldes at det av vikingtidens mange skip, bare er funnet noen få ødelagte gravskip og skipsvrak. Man er derfor avhengig av arkeologenes tolkninger når skipene skal settes sammen eller tegnes opp. Små variasjoner i skrogformen, kan ha svært stor betydning for de sjøegenskaper et skip får.

Norsk båtbyggertradisjon

Replika av vikingskip tar vanligvis utgangspunkt i tolkninger av det arkeologiske materialet. I byggingen av «Draken Harald Hårfagre» har man i stedet tatt utgangspunkt i en levende norsk båtbyggertradisjon som har røtter tilbake til vikingtiden. De fremste norske tradisjonsbåtbyggerne har vært med på prosjektet. Kunnskapen deres har vært supplert med arkeologisk materiale, norrøne litterære kilder, utenlandske samtidskilder, billedlige framstillinger, osv.

NTB - Publisert 2. juni 2016

Norsk vikingskip har nådd Nord-Amerika

Det norske vikingskipet Draken Harald Hårfagre har for første gang krysset Atlanteren. Nå ligger det til havn i «Vinland», på omtrent samme sted som Leif Eriksson for over 1000 år siden.

Draken Harald Hårfagre seilte fra i Haugesund i april 2016. Her fotografert like før avreise. Foto: Jan Kåre Ness / NTB scanpix

Draken Harald Hårfagre, som er verdens største vikingskip, la ut fra hjemmehavnen Haugesund 24. april 2016. På veien var det innom Island og Grønland. Senere lå skipet til havn i St. Anthony, nord på Newfoundland i Canada.

– Jeg er stolt av mannskapet og det vi har oppnådd på turen. Det har ikke vært lett. Vi har støtt på mange problemer på denne reisen, men mannskapet har vært ved godt mot og jobbet hardt hele veien, sier kaptein Bjørn Ahlander.

Skipet lå i St. Anthony noen dager inntil mannskapet hadde fått varmen i seg. Deretter dro det videre mot Quebec.

Draken Harald Hårfagre ble sjøsatt i 2012 og er bygget med Olav Tryggvasons sagnomsuste krigsskip Ormen Lange fra år 999 som mal.

En gruppe vikinger anført av Leiv Eiriksson oppdaget Newfoundland rundt år 1000 og kalte da området for Vinland.

"Draken Harald Hårfagre" - Illustrasjon: Håkon Iversen

Kanskje så det slik ut på den tiden

Vikingfantasi VPM Oldis - Laget med pngfiler fra Oldis.no

Vikingromaner

Norges historie med menneskelig bosetning går tilbake minst 10 000 år, til sen paleolittisk tid, den første perioden i steinalderen. Arkeologiske funn av boplasser langs hele norskekysten har hittil blitt datert tilbake til 10 400 før nåtid (BP), det eldste funnet regnes i dag å være en boplass ved Pauler i Brunlanes, Vestfold. Disse boplassene er antagelig levinger fra bosettere fra Doggerland, et område som i dag ligger under Nordsjøen, men som en tid var en landbro som knyttet dagens De britiske øyer med danske Jylland.

I perioden mellom 800 og 1066 kom en betydelig ekspansjon og den er referert til som vikingtiden. I løpet av denne perioden reiste nordmenn, slik også svensker og dansker gjorde det, utenlands i langskip med seil som utforskere, handelsmenn, bosettere og som vikinger (herjingsmenn og pirater). På midten av 1000-tallet var det norske kongedømmet blitt fast etablert, og bygde sin rett som ætlinger av Harald Hårfagre og deretter som arvtagere av Olav den hellige. De norske kongene, og deres undersotter, bekjente seg nå til kristendommen. I tiden rundt Håkon Håkonsson, i tiden etter borgerkrigstiden, var det en liten renessanse i Norge med omfattende litterær aktivitet og diplomatiske aktivitet med Europa.

Bjørn Andreas Bull-Hansen

Bull-Hansen har studert økonomi ved Handelshøyskolen BI. Han har over 20 år bak seg som aktiv styrkeløfter og kan blant annet vise til NM-gull, bronse i EM og flere norske rekorder både som junior- og seniorløfter. Etter eget utsagn var det skader etter en bilulykke i 1995 som gjorde at han måtte oppgi idrettskarrieren og studiene og fikk tid til å begynne å skrive. Les mer her...https://no.wikipedia.org/wiki/B._Andreas_Bull-Hansen

Jan Ove Ekeberg

Ekeberg har 35 års erfaring som journalist fra flere aviser, blant andre VG og Dagens Næringsliv. Han har arbeidet i NRK og i TV 2, hvor han var med nesten fra starten. De 10 siste årene ledet han økonominyhetene på TV 2 Nyhetskanalen. Ekeberg er tidligere Fulbright-stipendiat og har en mastergrad i statsvitenskap fra University of Minnesota.
Ekeberg debuterte som forfatter med en biografi om Gro Harlem Brundtland i 1996. Totalt har han skrevet, eller vært medforfatter til, fem biografier, en norgesbok, åtte skjønnlitterære romaner og tre syngespill. Les mer her...https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Ove_Ekeberg

Da det ikke er lovlig med fildeling av bøker, selv om webmaster har gått til innkjøp av overståend. Det finnes alltid en løsning, så det er bare å ta kontakt for en "låneavtale"...

Vikingbragder

En viking var en handelsmann, bonde eller sjøkriger fra de nordiske landene i vikingtiden mellom år 800 og år 1050. Vikingene dro på ekspedisjoner til Øst- og Vest-Europa der de drev handel, bosatte seg, plyndret og tok med seg varer hjem.

Det er sant at vikingene nok er mest kjent for å plyndre. Men samtidig levde mange av dem fredelige liv som handelsmenn og bønder, og mye av handelen med utlandet var basert på byttehandel. Hverdagen kunne ofte være tung og krevende, men den var ikke uten gleder. Den mest kjente vikingdrikken er mjød, et alkoholholdig øl søtet med honning.

Bilde og tekst hentet fra Visit Norway - Besøk siden - Klikk på bilde over...

Vikingtiden begynte i år 793 med angrepet på klosteret Lindisfarne i England, det første vikingangrepet vi kjenner til. De neste knapt 300 årene hersket vikingene i de nordiske landene, inntil drapet på Harald Hardråde på Stamford Bridge i år 1066 markerte slutten på æraen.

Vikingene grunnla en rekke byer og kolonier utenfor Skandinavia, blant annet i Dublin og Normandie. Dublin var en viktig bosetting i mer enn trehundre år. Mellom årene 879 og 920 koloniserte vikingene Island, noe som ble et springbrett til koloniseringen av Grønland. Restene av vikingbosettingen L’Anse aux Meadows på Newfoundland i Canada er datert til rundt år 1000.

Leiv Eiriksson

Leiv Eiriksson ble født på Island ca. 973 som sønn av nordmannen Eirik Raude fra Jæren og hans hustru Tjodhild. Faren Eirik var en stridbar mann og ble gjort fredløs på Island. Eirik var selv sønn av en norsk fredløs, Torvald Åsvaldsson.

Leiv Eiriksson (norrønt Leifr Eiríksson), også kalt Leiv den hepne (dvs. heldige) (født ca. 973, død ca. 1020), var en norrøn oppdagelsesreisende som huskes for å være den første europeeren som oppdaget Nord-Amerika via Atlanterhavet rundt år 1000. Leiv Eiriksson og hans mannskap var således trolig de første europeere som gikk i land i Amerika, nærmere bestemt det området som senere har blitt identifisert som Newfoundland. Hans ekspedisjoner resulterte i flere bosetninger, men ingen som ble langvarige.

Lenge visste man ikke hvor i Nord-Amerika Leiv Eiriksson gikk i land, men i 1960 fant den norske oppdageren Helge Ingstad arkeologiske spor på nordsiden av provinsen Newfoundland og Labrador i Canada, på et sted som i moderne tid heter L'Anse aux Meadows.

Etter å ha seilt nordover langs kysten av Grønland ved å følge Bjarnes rute i omtrent 965 km kom han til et land dekket av isbreer og flate steinheller. Han kalte det derfor for «Helleland». Det var sannsynligvis dagens Cape Aston på 70° nordlig bredde på Baffinøya.

Lenger mot syd var det neste landet han kom til flatt og skogkledd og med hvite sandstrender, men uten beitemarker. Han kalte det for «Markland», og det var antagelig dagens Labrador på østkysten av Canada.

Etter Markland seilte de ytterligere sørover i to dager og kom atter over nytt land hvor de gjorde landgang. Dette landet virket svært innbydende. Selv duggen på gresset virket søtt som honning. Leiv fikk bygget noen buer, men landet var så rikt at han fikk deretter bygget seg et skikkelig langhus for vinteren. Det var nok ørret i elvene, torsk i sjøen og klimaet var mildt med lite frost om vinteren og gresset holdt seg grønt året rundt. Det var gode marker for krøtter og det var rike skoger som dekket landet. De ble på dette stedet over vinteren.

Færøyfrimerke "Discovery of Amerika" Leiv Eiriksson og Kristoffer Columbus

Les alt på: https://no.wikipedia.org/wiki/Leiv_Eiriksson

Slaget ved Hjørungavåg, år 986

Hjørungavågslaget av Bjarte Ytterland

Slaget ved Hjørungavåg (Hjörungavágr) er et slag med like deler historisk som legendarisk bakgrunn. Det skjedde på slutten av 900-tallet, muligens i år 986, og sto mellom jarlene på Lade i Trøndelag, Håkon Sigurdsson og sønnen Eirik Håkonsson, og en dansk invasjonsflåte sendt av den danske kongen Svein Tjugeskjegg, støttet av de fryktede jomsvikingene.

Legendarisk og historisk

Slaget er beskrevet i de norske kongesagaene, som Snorre Sturlasons Heimskringla, foruten Jomsvikingenes saga, men også Saxo Grammaticus’ latinske historieverk Gesta Danorum. De ulike kildene er innbyrdes motstridende, også om tidspunktet og hvem som deltok – spesielt på den danske siden, hvilket understreker slagets legendariske status. Til tross for de uklare detaljene er slaget en historisk realitet, det vitner skaldekvadene om. I henhold til sagaene var det minst fire skalder til stede ved slaget, iallfall på den norske siden, og blant de som har diktet om hendelsen er Tord Kolbeinsson og Tind Hallkjellsson.

Sigvalde skryter i forkant.

Fra Olav Trygvasons saga - Sigvalde jarl skryter - av H. Egedius

Den fremstillingen som Snorre gir av opptakten til slaget er av stor litterær kvalitet, men som ikke kan betraktes som historisk gjengivelse: Kong Svein Tjugeskjegg holdt et gjestebud og jomsvikingene fikk de største drikkehornene med den sterkeste drikken. Med list får kong Svein den ene jomsvikingen etter den andre til ta munnen for full. Sigvalde jarl sverget at før tre år var gått skulle han ha drept eller drevet ut Håkon jarl fra Norge. Hans bror, Torkjell Høge, lovte at han skulle følge broren til Norge og ikke flykte fra noen kamp så lenge Sigvalde jarl fortsatt levde. Bue Digre lovte at han ikke skulle flykte for noe slag for Håkon jarl. Hans bror Sigurd lovte at han ikke skulle flykte så lenge størstedelen av jomsvikingene fortsatt levde.

Vagn Åkesson lovte at han ikke skulle dra fra Norge før han hadde drept Torkjell Leira og gått til sengs med datteren hans. De andre høvdingene lovte også noe i forbindelse med det samme. Neste dag angret de, men var nødt til å holde det de hadde lovet. I Snorres litterære fremstilling la disse løftene premissene for slaget.

Les mer på Wikipedia...

HMK Harald besøker Hareid 2022

Prinsessen fra Kyiv

Prinsessen fra Kyiv var Norges siste vikingdronning. Historie av Bård Amundsen - Forskning.no

Gardarike – Borgenes rike – kalte vikingene landet i øst. Kyiv-Rus kalte innbyggerne selv riket sitt.

I det som i dag heter Ukraina, vet vi at innbyggere for tusen år siden og enda litt lenger tilbake i tid hadde navn som Kari, Svanhild, Helga, Sigbjørn, Gunnar, Håkon og Trond.

Nå er det gamle viking-slaviske riket med hovedstad på samme sted som Ukrainas hovedstad ligger i dag, blitt en del av striden mellom russere og ukrainere.

Historisk museum i Oslo og Ukrainas ambassade i Norge har i disse dager en utstilling og flere arrangementer som tar opp de lange historiske båndene mellom Ukraina og Norge.

Fyrst Jaroslav den Vise

Det var fyrst Jaroslav den Vise som styrte Kyiv-Rus midt på 1000-tallet. Riket blomstret da mer enn noen gang før eller senere. Under Jaroslav var styret kjent som moderne og kultivert. Fyrstens barn var velutdannede og kunne både lese og skrive.

Da Elisivs lillesøster Anna giftet seg med den franske kong Henrik 1, så skal hun ha signert ektepakten med sitt fulle navn. Henrik måtte nøye seg med å sette et kryss.

Jaroslav den Vise var selv sønn av en svensk vikingprinsesse. Ektefellen hans, Elisivs mor, het Ingegjerd og var datter av svenskekongen Olof Skötkonung.

Bilde: St Sofia © Leveres av ABC Nyheter

St Sofia

På veggen her i St. Sofia-katedralen i Kyiv finnes fortsatt bildet av prinsesse Elisiv. Katedralen ble påbegynt av Jaroslav den Vise i året 1037, og byggingen pågikk mens Harald Hardråde var i byen. Kyiv-riket hadde blitt kristent i 988. St. Sofia var det første byggverket i Ukraina som kom på FNs verdensarvliste. (Foto: Wikimedia)

Harald forelsket i Elisiv

Det er lite vi vet sikkert om dronning Elisiv av Norge. Det vi vet, er at Harald Hardråde hadde deltatt på halvbroren Olav Haraldsson (senere Olav den Hellige) sin tapende side i slaget på Stiklestad i 1030.

Etter nederlaget dro den 15 år unge Harald via Sverige ned til Kyiv, Gardarikets hovedstad. Her gikk Harald i tjeneste hos Jaroslav.

Den unge nordmannen skal muligens ha vært frampå allerede da og bedt fyrsten om den ni eller ti år gamle eldstedatteren Elisivs hånd, men han fikk ifølge sagaen Fagrskinna nei til svar.

I 1035 dro Harald videre til Konstantinopel med en væringgarde på kanskje 500 mann for å tilby sine tjenester der som leiesoldater for keiseren. Harald og mennene hans kan ha kjempet mot både tyrkere, arabere, normannere, bulgarere og mot pirater i Egeerhavet. Men at Harald ikke glemte Elisiv og trolig var forelsket, er det mulig å lese ut av kvad han ifølge Snorre skrev om møya i Gardarike.

Gardarriket

Fresken i St. Sofia-katedralen i Kyiv som viser Jaroslavs døtre. Anna er sannsynligvis den yngste til venstre. Deretter følger Anastasia, Elisiv (Jelisaveta) og lengst til høyre Agatha. Fresken er fra 1000-tallet. (Foto: Wikimedia)

Harald gifter seg i i Kyiv

I 1043 eller 1044 kom Harald ifølge Snorre tilbake til Kyiv med « så mye gods at ingen mann nord i landene hadde sett slikt i én manns eie».Fra Konstantinopel hadde han etter sigende måttet flykte, fordi keiserinne Zoé av Bysants ikke ville at Harald skulle dra.

I Kyiv fikk nordmannen denne gangen prinsesse Elisiv. Slik han hadde ønsket seg. Harald ble konge av Norge. Elisiv fra dagens Ukraina ble hans dronning.

Slaget ved Stamford bro i 1066

Men Harald, som hadde fått tilnavnet Hardråde fordi livet hans besto av så mye krig og vold, dør i slaget ved Stamford bro i England i 1066.

Slaget regnes av historikere som slutten på vikingtiden i Norge. Slik ble Harald Norges siste vikingkonge, og Elisiv ble vår siste vikingdronning.

Stamford

Slaget ved Stamford bro i 1066. Harald Hardråde ser du i midten, kledd i rødt og med løftet øks. Bildet er hentet fra «The Life of King Edward the Confessor» av Matthew Paris, som ble utgitt på 1200-tallet. (Bilde: Wikimedia)

Når døde Elisiv?

Vi vet nesten ingenting om Elisiv sitt opphold i Norge. Noen har ment at hun kan ha dødd allerede før hun og Harald kom seg hit.

Haralds to sønner, Olav og Magnus, vet vi at han fikk med norske Tora, som kan ha vært kongens frille (samboer/elskerinne). Men ifølge Snorre ble Elisiv mor til Haralds to døtre, Maria og Ingegerd. Her er historikerne mer usikre.

Med Snorre som kilde har det også vært vanlig å anta at Elisiv ble med Harald på hans krigstog til England i 1066. Om dette stemmer er også usikkert. Snorre mener at hun ble med flåten tilbake til Norge etter nederlaget og at hun døde ikke lenge etter.

Et rike av vikinger og slaver

Menneskene i Gardariket var østslavere og skandinaver. Med i denne nye statsdannelsen var også finner, estere og baltere. Vikingene i riket gikk under navnet rus.

På 1000-tallet dro mange vikinger fra Sverige og Norge gjennom Kyiv-Rus og ned til Konstantinopel. Miklagard («Storbyen») kalte vikingene keiserriket Bysants sin hovedstad. Både i Kyiv og i Konstantinopel solgte væringene tjenestene sine som leiesoldater.

Dette var en tid med kriger og konflikter. Men det var også en tid med handel og lange reiser ut i Europa.

Historieverk som forteller oss mye

I Ukraina ble det på begynnelsen av 1100-tallet skrevet et historieverk som i dag kan fortelle oss mye om Kyiv-Rus og om vikingene i øst. Bak Nestorkrøniken sto antakelig munken Nestor i Kyiv.

Krøniken tar for seg Kyiv-Rus sin første historie fra grunnleggelsen på 800-tallet og fram til 1100-tallet. Professor i arkeologi Jan Bill ved Universitetet i Oslo er en av dem som har vært opptatt av Kyiv-Rus og vikingene. Nestorkrøniken fortalte han mer om under et foredrag på Historisk museum.

En helt spesiell opprinnelsesmyte

– Opprinnelsesmyter finnes det mange av hos ulike folkeslag. De aller fleste søker seg tilbake til en fjern mytologisk fortid, sa Bill.

Elisiv - Elisiv på et ukrainsk frimerke fra 2016.

– Det som er så spesielt med Kyiv-Rus sin opprinnelsesmyte, er at den tar utgangspunkt i noe som skjedde bare noen få generasjoner tidligere.

I Nestorkrøniken fra tidlig 1000-tall får vi nemlig høre om noe som kan ha hendt på 800-tallet. Dette gjør det sannsynlig at deler av denne opprinnelsesmyten virkelig stemmer.

Det helt spesielle – og i dag politisk vanskelige for president Putin – er fortellingen i Nestorkrøniken om hvordan vikingene ble invitert av folket i øst til å bli deres herskere.

Kyiv kart - Kyiv-Rus (norrønt: Gardariket) på 1000-tallet. (Kart fra Wikimedia)

Riket ble antakelig grunnlagt av svenske vikinger på 800-tallet med Novgorod i nord som hovedstad. Da riket var på sitt mektigste under Jaroslav den Vise på 1000-tallet, hadde Kyiv i sør blitt hovedstad. Norge og Sverige ser du oppe til venstre.

Står vikinger bak Russland?

I året 862 skal folket ifølge Nestorkrøniken ha jaget væringene (vikingene) bort over havet fordi de ikke ville betale skatt til dem. Historien fortsetter likevel slik:

«De begynte å herske over seg selv, men det var ingen rett blant dem, og slekt reiste seg mot slekt; det var feider mellom dem, og de begynte å føre krig seg imellom. De sa til hverandre: «Vi vil søke oss en fyrste som kan herske over oss og dømme rett.» Og de dro over havet til væringene, til rus’, for det kaltes disse væringene, akkurat som andre kaltes sveer, atter andre normenner, anglere, andre gotlendere (...) «Vårt land er stort og fruktbart, men det er ingen orden i det. Kom derfor dere og vær konger og hersk over oss.» Og de valgte tre brødre med deres slekter, og de tok hele rus’ med seg og kom (...) Og etter disse væringene fikk Det russiske riket sitt navn (...)»

Nestorkrøniken er opp gjennom årene blitt gransket nøye, og den er selvfølgelig omdiskutert. Mye fordi den så tydelig forteller oss at vikinger fra den andre siden av Østersjøen er opphavet til Kyiv-Rus og dermed senere Russland.
Vladimir Putin skal selv være svært opptatt av de slaviske folkene og ikke minst russernes historie.

Nordiske navn i Kyiv-Rus

Arkeologen Jan Bill har funnet fram flere manuskripter fra Kyiv-Rus. Et av dem forteller om en diplomatisk delegasjon som i 911 blir sendt til Konstantinopel.

I delegasjonen fra Kyiv-Rus var det 15 utsendinger. Hele åtte av disse personene har gjenkjennbare skandinaviske navn: Karly (Karl), Inegeld (Ingjaldr), Veremund (Vermundr), Rulav (Hrolleifr), Rudal (Hroaldr), Ruar (Hroarr), Truan (Trondr) og Lidul (Leidulfr).

– Denne teksten forteller oss at i året 911 er det ganske mange i en slik delegasjon fra Kyiv-Rus som har skandinaviske navn.

– Tilsvarende finner vi i en handelsavtale fra året 944 mellom keiserne i Konstantinopel og storfyrsten Igor. Her er det ikke bare oppgitt hvem som dro til Konstantinopel, men vi får også oppgitt hvilke personer i Kyiv-riket de reiste på vegne av.

– Her får vi vite at Ivor (Ivarr) dro på vegne av Igors (Ingvar) også videre.

Videre på navnelisten fra Kyiv i året 944 finner vi igjen flere navn vi kan gjenkjenne som skandinaviske, enn det finnes slaviske navn. Her er det med kvinner som Helga, Kari og Svanhildr. Og menn som Oleifr, Sigbjørn, Hakunn, Eirkr, Gunnar, Halfdan, Audunn, Thorstein og Sveinn.

Hva forteller dette oss?

Norske vikinger og kongelige i Kyiv

Olav Tryggvason: Kom ifølge Snorre til Gardariket som niåring og ble der i ni år før han reiste hjem. Ble konge i Norge 995-1000.

Eymund Ringsson: Kom etter 1015 til Jarolsav den Vise med 600 krigere som tjente ham som leiesoldater.

Olav Haraldsson (Olav den Hellige): Flyktet til Jaroslav etter at danske Knut den store ble utropt som norsk konge i 1028. Returnerte i 1030 og ble drept på Stiklestad.

Magnus Olavsson: Levde hos Jaroslav fra han var fem til han var 11. Returnerte til Norge og ble konge i 1035.

Harald Hardråde: Flyktet som 15-åring til Kyiv etter nederlaget på Stiklestad. Dro i 1034 videre til Bysants og gikk i tjeneste hos keiserne der. Returnerte til Kyiv i 1044 og ektet fyrst Jaroslav sin datter Elisiv. Dro tilbake til Norge for å bli konge og Elisiv dronning. Dør i 1066 i slaget ved Stamford bro, i et forgjeves forsøk på å erobre England. Harald lot armenske biskoper misjonere på Island og muligens også i Norge.

Kilde: Jan Bill

Kyiv som sentrum

Handelen mellom Konstantinopel i sør, Kyiv-Rus i midten og Skandinavia i nord tok seg voldsomt opp på 1000-tallet. Midt i all denne handelen lå altså byen Kyiv. Gjennom byen renner den over 2.000 kilometer lange elva Dnepr, som ender i Svartehavet ved byen Kherson. Dnepr var en viktig reisevei for vikingene fra nord.

Etter Jaroslav den Vise (978-1054) sin død ble det strid mellom ulike fyrster i Kyiv-Rus. Riket splittes etter hvert opp i stadig mer uavhengige småfyrstedømmer.

I 1240 invaderte mongolene fra øst og Kyiv-Rus – Gardariket – oppsto aldri mer. Det skulle likevel bli den aller første Kyiv-Rus-fyrsten Rurik sine etterkommere som hersket over slaverne i Tsarriket Russland i over 700 år og hele 21 generasjoner etterpå, helt fram til 1598. Da overtok Romanovene makten i Russland.

Ukrainas riksvåpen er spydet med tre tenner. Fyrstene i Kyiv-Rus brukte merket med treforken (Tryzub på ukrainsk) blant annet på kirkebygg, i segl og på mynter, trolig som et symbol på kristendommens hellige treenighet. De aller eldste sporene etter symbolet finnes i den første vikingfyrsten Rurik sitt Kyiv-Rus-rike med hovedsete i Novgorod på 800-tallet.
Etter Sovjetunionens fall dannet ukrainere og russere i 1991 staten Ukraina. Med samme hovedstad som det gamle Gardariket.

Hvor kommer navnet rus fra?

En vanlig teori om opphavet til navnet rus er at det handler om svensker som kom fra Roslagen, områdene nord for Stockholm. På finsk og estisk heter Sverige i dag Ruotsi og Rootsi. På nord-samisk Ruotta. Opphavet kan også være knyttet til «menn som ror», slik vi i dag på norsk kan snakke om rors-menn. Å ro var noe skandinaver var godt kjent for å gjøre med vikingskipene sine på de store elvene i Gardarike.

(Denne artikkelen ble først publisert på Forskning.no)

Samling redigert av VPM – Oldis.no