Page 13 - Flytende ord

FISKETUR OG BRYLKREM

Av Vidar Pedersen Midtun

Det er alltid noe å ta vare på fra en svunnen tid. Minner som, om ikke har preget deg, har gitt deg et
grunnlag for gode stunder og verdien av samhørighet. Vågedalsfestene er en av de tingene som viser
viktigheten og resultatet av gode oppvekstvilkår og ikke minst vennskap. Selv har jeg ikke deltatt på
noen av festene, noe jeg beklager, men kanskje neste gang vil gi en mulighet for meg også.

Når jeg tenker tilbake, er det de små ting jeg husker. En fisketur på K-71 eller Lyraneset, til å begynne
med, med en fiskebolleboks hvor snøret var surret rundt, en angel med mark og et blysøkke. (Gjerne
to spiker.) Vi spikret fast en pinne på tvers i åpningen på boksen for å ha noe å holde i. Senere en
fiskestang, kjøpt på Sporten, med en lukket ABU-snelle med rødt lokk. Marken gravde vi nede ved
posthuset på Laksevåg, i fjæren der det nå er en ny boligblokk. Og fiskingen var ikke bare for moro
skyld, dette var matauke. En lyr, en torsk og noen paler, ble omgjort til mors gode fiskekaker eller
fiskegrateng, og vi var jo litt stolte også, vi som bidro til husholdningen. Etter dagens fangst og
middag, måtte vi klargjøres for kvelden, og det var ikke gjort i en håndvending….

Noe av det som tok mye tid, var pønten for oss gutter, eller stylingen
som de sier i dag. Før det lange håret og Beatlesperioden, var det
Brylkrem, Cheseline og Elvis. Hårkremer som kunne flate ut de
vanskeligste hårtyper. Her var det bare å fylle på og gni inn. Neste steg
var å forme og bølge, til vi så ut som en tsunami på avveie. Der satt det,
til neste påfyll… Sovnet du om kvelden før du hadde fått skyllet ut det
meste, så hodeputen ut som en dårlig kokt fleskesvor neste morgen,
men fin var vi…

Jentene hadde også sitt å stri med. Det skulle lakkes og males, pudres
og limes, men håret, ja det var noe for seg… Det måtte tupperes, og så
skulle overflaten glattes ut før det skulle lakkeres. Om du kjente på det,
føltes det som en hjelm som var 10 nummer for stor, men når jobben
var gjort, hang det igjen en eim av neglelakkfjerner, Elnett og bokkøl. Bokkøl??? Ja, det var også en
del av stivelsen.

På entreen i Vågedalen, hadde vi et telefonbord med to skuffer
hvor det hang et stort speil over, og her tilbragte nok min søster
mye tid. Beviset var der, for i speilet kunne du se døren til
barnerommet, og entreen var smal, så mye av hårets
lakkeringsmiddler fant veien dit. Du trengte ikke være Sherlock
Holmes for å forstå hva som hadde foregått her.
Så var vi klar, pyntet og stivet, for å innta vår lille verden i
Vågedalen på Laksevåg. I en eim av Brylkrem, Elnett og bokkøl, viste
de spisse skoene veien til andre som hadde gjennomgått samme
pøntingen som oss. Veien til fellesskapet i Vågedalen og gode
venner….

ØNSKER ALLE EN GOD SOMMER 2016