Page 5 - Flytende ord

Vi hadde alt I Vågedalen, fra mekanikere på BMV, industriarbeidere på Bøtten, ingeniører,
bussjåfører, forretningsfolk og sypiker på Schøtten. Vi hadde postmann og sykepleier og siste men
ikke minst, Ordføreren i Laksevåg. Si noe, og vi hadde det, og det lærte vi av. Ingen var for stor og
ingen for liten, vi var Vågedalsfolk. Før hver 17. mai pyntet vi husene med bjørk og flagg, og i
fellesskap bygget vi bjørkeportalen fra lekeplassen, over veien og til broen over elven. Alle som
kunne, bidro med noe. Slik var det ikke i Holen eller Herman Gransvei, det var bare hos oss.

Hvilke andre gater kan stile med sirkus og flammende elver, kjeftekjerringer og filmskuespillere,
bunkers og bassenget, trompetspillere og duekleiver, hytter og kaninbur. Bare les historiene på
Vågedalssidene, og si meg om det finnes noen maken.

Vi husker alle Apollo 11, som var en amerikansk romekspedisjon som sendte de første menneskene
til månen. Oppskytingen fant sted ved Kennedy Space Center den 16. juli 1969, og landingsfartøyet
landet på månen den 20. juli 21:17:40, norsk tid. Seks og en halv time senere, 21. juli 03:56 norsk tid,
tok Neil Armstrong de første steg på månen. Vi var samlet rundt Tv-apparatene, de som hadde det,
og fikk se Lyn Gordons likemenn. Han var faktisk raskere ut av romskipet sitt, men det for vi ta en
annen gang.

Vi satt rundt sort/hvit tvene og så på de dårlige bildene, mens halve Vågedalen hang ut gjennom
stuevinduene for å justere antennene mot Ulriken. Alt var så mye mer på den tiden, og nå kunne vi
se bilder direkte fra Amerika og vi hadde Luxen på radio og Ti i skuddet. Og ikke å forglemme,
platespiller på Varden i helgene, med de små mappene med fargede singelplater.

Etter Apollo skjøt utviklingen fart, Vågedalsungene begynte å bli voksne, stiftet familie, flyttet og
startet på minnereisen. Selv dro jeg i Forsvaret og ble der. Tiden i Vågedalen var over og jeg hadde
bare lengselen til tryggheten i min gate og minnene tilbake. Nå setter utviklingen en stopper for de
gamle husene, fellesskapet og det sosiale nettverket vi hadde der, men heldigvis lever minnene
fortsatt. Eller kanskje vi kan omskrive det som jeg startet med fra norrøn mytologi, og si: «Vi går
fremdeles Arm i Arm.»

Jeg sitter i Thailand når jeg skriver dette, og når lengselen til Norge blir stor, da er det kort vei til
Vågedalssidene. Takker med dette til alle som bidrar og gir oss minner og erindringer fra en svunnen
tid.

Takk
Lyckliga gatan - Anna-Lena Löfgren

Minnena kommer så ofta till mig,
Nu är alla borta, jag fattar det ej
Borta är huset där murgrönan klängde
Borta är grinden där vi stod och hänga
Lyckliga gatan du, som varje dag du hörde vårt glam
En gång fanns rosor här där nu en stad fort växer fram

Lyckliga gatan du finns inte mer,
Du har försvunnit med hela kvarter
Tystnat har leken, tystnat har sången
Högt över marken svävar betongen
När jag kom åter var allt så förändrat
trampat och skövla, fördärvat och skändat

Skall mellan dessa höga hus en dag, stiga en sång