Page 28 - Flytende ord

SKILLINGSBOLLER OG MIDDAGSPØLSE

Eg begynte i første klasse på Damsgård skole høsten 1960,
det samme året som vi fløttet te Vågedalen. Eg måtte gå
der te skoleåret va ferdig, men så flyttet eg te Holen skole.
Det va enklere det, kort vei å greier. Vi fikk flere timer også.
I første klasse hadde vi bare 3 timer hver dag, men på Holen
hadde vi 3-4 og 5 timer. På lørdagen, ja, vi gikk på skolen
lørdagen også, da hadde vi bare 3 timer og kunne gå hem
klokke fem på elleve. Så kom endelig helgen vi ventet på.

Ka har så det å gjøre me skillingsboller og middagspølse??
Jo, av og te hadde vi fri lørdag også, uten at eg vet korfor,
men dette må ha vært en av de dagene. Min far hadde fri også, og han ville ta seg en
formiddagstur. Brødrene mine, Eilifen og Gunnaren, de va for små, og Synnøve og Arne Johan,
de va for stor, og hadde vel egne planer. Men eg va den i midten, 8-9 år, som fikk bli me, min
far, på formiddagstur.

Han sa ikkje kor vi skulle, bare at, vi får se… Det va trygt og
godt å rusle nedover Vågedalen når han hold meg i hånden.
Vi gikk mellom Warhusen og de sitt hus og Røverstupet, før
vi måtte klatre litt på oversiden av Oslanden og de, og vi
endte opp i svingen på Herman Grans vei/Lille Damsgårdsvei,
der som Oddvar Pettersen bodde. Rett bortenfor gikk der en
trapp ned te venstre kor du kom ut med Maximen i
Kringsjåveien. Men når du startet på trappen, lå huset te min
mormor og morfar (Bette), Hjørdis og Nicholai Severin
Johnsen, som nummer 2, Kringsjåveien 56B, og de måtte vi jo
besøke når vi likavel gikk forbi.

Etter at min far hadde drokke en kopp kaffi, preiket litt, og
kanskje slukket tørsten me itt glass me det som min søster
brukte i håret (Bokkøl), hadde «Bette» alltid nokken
småpenger i lommen som vi ongene fikk. En 10-øring, 25-øring, eller kanskje en hel krone om
vi va heldig. Det va i allefall mykje penger då, så lørdagssnopet var reddet….

Så gikk turen videre, med godt tak om pengene i ene hånden, og min far i den andre. Bort
Kringsjåveien te vi kom te fiskebutikken, krøsset gaten og fortsatte forbi Grønneren og te
Laksevåg Forbruksforening, den største butikken. Min far jobbet som sjåfør der før, så han
kjente hele bunten. Alle hilste og fortalte kor stor eg hadde blitt, akkurat som eg ikkje visste
det sjøl.

Men innerst i butikken, der gikk der en dør ned te kjelleren, og der gikk vi. Eg husker det som
om det skulle vært i dag, når du åpnet døren, kom det en fantastisk lukt av nybakt brød mot
deg, nybakt hvetebrød, eller Wittenberger som de fine, gamle damene sa. Og der nede var det