Page 29 - Flytende ord

bakeri og pølsemaker. Pølsemakeren het Pedersen også, og han bodde i Vågedalen
selvfølgelig, i rekkeboligene ved bunkersen.

Eg hadde aldri vært der før, men sånn måtte
det vere å komme te himmelen. Lukten av
nybakte kaker og brød, kardemomme og
nyrøykte pølser va som i itt eventyr. Så satt eg
der, me en sprukket, varm pølsesnabb i ene
hånden, og en skillingsbolle litt løs i svingene,
i den andre. Ka mer kunne en 8-9 åring ønske
seg.
Men lykken varer ikkje evig, det ble på tide å
gå, min far me to store poser og eg me
godlukt i nesen. Vi gikk ut på baksiden og kom
rett ut i Håsteinsgaten, for der skulle v besøke nokken. Eg husker ikkje ka de het, men det ble
ny servering av Mariekjeks, småsjokolader og Appelsinbrus. De voksne drakk kaffi og nokke
fra nokken små glass, mens de snakket om Laksevåg Mannskor. De å syntes eg va blitt stor, og
at om eg vokste mer no, så ville eg bli en drylart. Ja, ja, drylart eller ikkje, min far sa det va på
tide å gå hem, kånemor ventet nok.

Så nærmet den herligheten seg slutten, og vi, meg å min
far, vi ruslet ut Kringsjåveien, han me to store, brune poser
i ene hånden, og meg i den andre. Vi stoppet kun for å
kjøpe poteter hos Korshaugen, så de blir vel pølser og
potetstappe te middag i dag, med wienerbrød og
skillingsboller te dessert. Så va den turen over, begge litt
gladere en når vi startet turen. Eg på grunn av alt det gode
eg hadde fått, og min far hadde jo fått litt han også.

Det var så lite som skulle til før i tiden. Og disse opplevelsene var viktig, for vi husker de den
dag i dag. Minner som er verdt å ta vare på og som har gitt livet en mening.

Ellers, så ble eg en drylart, sånn så han fra mannskoret sa, 191 på strømpelesten.

Ha en fin høst og vinter.

Vidar Pedersen Midtun – Thailand 07.11.2016.