Page 33 - Flytende ord

bare å bomme en kartong med lokk hos Korshaugen Kolonial i Kringsjåveien.

Gress, små stener, en kvist og noen blader, fylte bunnen på kassen, og aldri har vel en markmus sett
sånt et vakkert sted, og så var jakten i gang. Det ble 12 vakre, små pipende vesener tilslutt, som ble
satt i sitt nye hjem. Kartongen ble smuglet inn på barnerommet og plassert under min søsters seng.

Igjen lærte jeg noe nytt, markmus var gnagere, så veien var kort til friheten, rett gjennom et tynt lag
med papp. Aldri har der vært sånt et yrende liv på barnerommet. Min søsters entre` endte med skrik
og skrål, og forbannelser av drittungen, og en lovnad om aldri å sove på det rommet mer. Stakkars
Synnøve. Men etter en iherdig leting høyt og lavt, var de tolv krabatene tilbake i sitt midlertidige,
lappede hjem, for siden å løslates i sitt paradis på Brattmarken. Naturen vant denne gangen også.

BRANNALARMEN

Brannstasjonen på Laksevåg lå i Håsteinsgaten før
den ble flyttet til Loddefjord. På 60-tallet var ennå
ikke brannvarslerne i private hjem oppfunnet, så
rundt på lett tilgjengelige stolper, var det plassert en
rød brannvarsler med en knapp som var dekket med
et tynt glass. Ved ildebrann, som min bestemor kalte
det, var det bare å knuse glasset, trykke på knappen,
og vips, så var brannvesenet der. I Vågedalen hadde
vi en på stolpen rett nedenfor Vaskeriet. Bare se,
men ikke røre, det var det vi lærte. Av og til var det
vel noen som lot seg friste, og det virket, noe
lensmann og brannmester ikke syntes noe om. Stort
sett fikk den være i fred, inntil en dag det ringte på døren til oss i Vågedalen 19.

Min far åpnet, og ble møtt av lensmannen i full mundur. Han lurte på om det var her Eilif Pedersen
bodde, og om det var mulig å få snakke med ham. Min far viste lensmannen inn, vi var høflig på den
tiden, og meddelte at Eilif var opptatt for øyeblikket. Lensmannen på sin side, forklarte om en utløst
brannalarm, hvor han var blitt fortalt at Eilif var den skyldige.

Etter en liten stund, jallet det fra toalettet, «FERDIG», og min bror på 4 år hadde reist seg fra potten
og kom tuslende med buksen ned på knærne. Eilif innrømmet å ha knust glasset og trykket på knappen,
men det var en av de store guttene som hadde løftet han og sagt hva han skulle gjøre. Igjen måtte
lensmannen gå fra Vågedalen med uforrettet sak. Henlagt pga bevisets alder.
Kanskje «Løfteren» leser dette og har noen utfyllende opplysninger.

Det var alt for nå, små historier fra en lykkelig barndom i Vågedalen, en barndom preget av prøving og
feiling, det å kunne bruke en tollekniv og kanskje kutte seg litt, skyte med sprettert eller pil og bue,
uten at noen hang over deg og fortalte at alt var farlig. Det var i Vågedalen og i fellesskapet vi la
grunnlag for vår livserfaring. Ikke fra tv og alskens internettfjas slik som nå.

Fra utlendighet

Vidar Pedersen Midtun - Thailand